Kommunelegefunksjonen og samfunnsmedisinsk arbeid i kommunen

Helsedirektør Bjørn Guldvog sa følgende i sin forklaring til Koronakommisjonen 22. desember 2021:

«Jeg vil vektlegge at kommunelegene i Norge har gjort en formidabel jobb under pandemien. De har et stort ansvar under en pandemi. […] Mange kommuneleger har strukket seg langt arbeidstidsmessig. De er også uerstattelige i en del av kommunene. Om kommunelegene ikke kan stå i situasjonen, vil kommunene ha store vanskeligheter med å treffe de beslutningene de har behov for.»

Kommisjonen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet sørger for at det utarbeides en veileder for kommunelegefunksjonen (1). Høsten 2023 fikk Helsedirektoratet i oppdrag å lage en slik veileder i samarbeid med Folkehelseinstituttet, KS, Legeforeningen og eventuelt også pasient- og brukerorganisasjoner og andre relevante aktører. Oppdraget var å utarbeide en nasjonal veileder for håndtering av kommunenes samfunnsmedisinske oppgaver og for kommunelegens oppgaver og funksjon.

Departementet ba blant annet om at veilederen omtalte kommunelegens organisatoriske plassering, samfunnsmedisinsk kapasitet og kompetanse samt samfunnsmedisinske beredskap. I tillegg skulle veilederen omtale interkommunalt samarbeid om kommunelegefunksjonen.

Veilederen skulle baseres på gjeldende rett. Dette er bakgrunnen for at «kommunelege» er benyttet i høringsutkastet til veilederen, og litt vekslende i denne kronikken. Regjeringen har i Meld. St. 15 (2022–2023) kapittel 10.4 skrevet at regjeringen vil foreslå å endre benevnelsen «kommunelege til kommuneoverlege i regelverket». Hvis endringen gjennomføres av Stortinget, vil dette også bli endret i veilederen.

Målet er at veilederen skal gjøre det enklere for kommuner å organisere og styrke kommuneoverlegefunksjonen. Dette er viktig for å sikre forsvarlig samfunnsmedisinsk kapasitet, kompetanse og kontinuitet både under normale forhold og i kriser. Veilederen gir en samlet oppsummering av alle lov- og forskriftsbestemmelser som omtaler kommuneoverlegens ansvar, oppgaver og plikter. Videre er det gitt sju anbefalinger til kommunene. Innholdet i disse kan oppsummeres med internkontroll, organisering, kapasitet, kompetanse, beredskap, tverrsektoriell funksjon og interkommunalt samarbeid.

Veilederen skal ikke være en faglig veileder for kommuneoverlegene om hvordan oppgaver skal utføres. Det er derimot en veileder for hvordan kommunen bør bruke kommuneoverlegen sin. Selv om kanskje «internkontroll» er et litt matt, grått, tørt og kjedelig ord, er det likevel én av to røde tråder i veilederen. Den andre røde tråden er kommuneoverlegens tverrsektorielle rolle. De to trådene er flettet og floket sammen i veilederen. Ansvaret for internkontrollen med oppgaver knyttet til kommuneoverlegefunksjonen legges på kommunedirektøren. At kommuneoverlegefunksjonen med dette løftes delvis ut av «helsesektoren», er også bevisst. Kommuneoverlegenes samfunnsmedisinske kompetanse må brukes i hele bredden av kommunens oppgaveportefølje. Kommuneoverlegen skal ivareta en viktig tverrsektoriell funksjon. For at dette skal være mulig, må kommunens ledelse ha kunnskap om oppgaver som er lagt til kommuneoverlegefunksjonen i lov og forskrift, samt god ledelse av egen kommuneoverlegefunksjon.

Flere kommuneoverleger vil nok nikke bekreftende til at kommunens ledelse er lykkelig (?) uvitende om hva arbeidsdagene fylles med. I det ligger det en frihet. Men kommuneoverlegens rolle er for viktig til at vi skal seile vår egen sjø. Anbefalingene peker på at kommuneoverlegen bør sitte så nær «kapteinen og roret» at samfunnsmedisinsk rådgiving kan gis både når kapteinen selv skjønner behovet, og når slik rådgiving må gis uoppfordret. Dette gjelder når skipet driver med havstrømmen på speilblank sjø, når mørke skyer ses i horisonten og når stormkastene river seilene i filler. Blir stormen langvarig, må kapteinen også ha planer for hvordan samfunnsmedisinsk rådgiving skal være tilgjengelig over tid.

Når kommunens ledelse følger opp anbefalingene i veilederen, vil dette også utfordre kommuneoverlegene. Kanskje vil det kreve mer tilstedeværelse, kompetanseheving og at vi involveres i sektorer som vi ellers ikke føler oss så hjemme i. Samtidig er det viktig at kommuneoverlegene deler sin samfunnsmedisinske kompetanse med resten av kommunen, men denne kompetansen kan ikke overtas av andre yrkesgrupper. Samfunnsmedisinsk kompetanse er en legekompetanse som kombinerer medisinsk kunnskap og kunnskap om hvordan samfunnsmessige faktorer påvirker helsen til en befolkning. I veilederen foreslås en definisjon på både «samfunnsmedisinsk arbeid» og «samfunnsmedisinsk kompetanse». Direktoratet vil gjennom høringen av veilederen forankre en «offisiell definisjon» av disse begrepene og ikke minst tydeliggjøre skillet fra «folkehelsearbeid» som mange yrkesgrupper vil være involvert i og ha kompetanse innenfor.